Årsoppgjør og forventninger

italy-2080072_1920

Godt Nyttår.

Adventstidens farge er lilla. Julens farge rød. Den lilla fargen symboliserer bot, selvransakelse og forberedelse. I eldre tider fastet man under adventstiden. Jeg er ikke så god på faste. Julekort er jeg heller ikke så god på, men det er alltid noe som skal skrives i romjulen som et form for årsoppgjør. Et hyggelig rituale jeg har med levende lys, deilig sjokolade og litt varmt i koppen. I år har jeg spart opp tid til dette ritualet etter nyttårsfeiringen. I morgen er det arbeidsdag igjen. I morgen møter noen opp på arbeidsplassen sin med sammenbitte tenner og angst i magen, fordi julen har vært vond og ensom. Hver fjerde nordmann har det visst slik. I morgen smiler noen blidt og sier hei og godt nyttår- godt å se deg. Har du hatt en fin jul? Noen gruer seg til disse møtene, men gleder seg over å være ferdig med høytiden som skulle vært så fin og lykkelig. Med lekende barn, latter, mat og vin. Gamle og unge om hverandre med gode historier og tørre vitser. God atmosfære og varme fra en peis. Der hvor julegrana med glorete julekuler i den frydefulle stua blant julestjerner og telys står stolt. Pynt i trendfulle farger og fasonger, nyinnkjøpt og i rett harmoni. Der hvor konemor soler seg i glansen av kortreist ribbe og lavkarbo tilbehør. Kanskje også julekaker fra økologisk høne, ku og korn. Hvor alt dokumenteres på sosiale medier.

I dag er det færre som trenger å stramme inn i adventstiden for å ha råd til å holde juleselskap, romjulsfest og nabotreff når det blir jul. Vi alle kjenner uttrykket godt nå- “det veldreide overflatiske og glansede som tilbyr oss raske veier til lykke og vellykkethet“. Men likevel eksisterer lykkehysteriet og særlig til jul. Detaljomsetningen i desember anslås til 55,5 mrd. kroner og selvsagt skal vi kjøpe presanger og god mat. Men fornuften vinner nok ikke over fristelsene. Faste hadde kanskje ikke vært så dumt likevel, faste hvor vi kunne redusert forbruket vårt, tatt noen runder selvransakelse i egoet og noen timer åndelig fordypning. Tid til nærhet med de rundt oss, gi noe i stedet for å få noe. Det hadde vært noe det. Det er nok ikke løsningen på ensomheten, som føles så mye verre i julen fordi det er en familiehøytid, men det gjør noe med medmenneskeligheten. Hele julen er bygget rundt selskapelighet og resten av samfunnet stenger dørene. Når man er ufrivillig ensom er ensomhetsopplevelsen ekstra krevende. Det er mange forventninger til at julen skal være en tid med glede. Tid sammen med andre. Kontrastene blir derfor så store og vondt blir enda verre.

Jeg er verken økonom eller psykolog, jeg har ikke master i handelsbarometere eller tradisjon tro, men jeg mener likevel at jeg har noe å si.

Juleevangeliet har så vidt plass i vår moderne tid. Jeg syns i alle fall det er mer fremtredende med alt annet. SMS og mail har i stor grad tatt over for selvlagde julekort. Julen er ikke lenger bare tradisjonell og koselig med god lukt og hjertevarme. Julen skal gjøres med stil, den skal være stil. Julekuler skal matche og nissene skal vises frem i pomp og prakt. Julen skal uttrykke riktig smak og den skal utføres med overskudd av hjemmegjort perfeksjon og kreativitet. Den skal lukte og den skal harmonisere. Den skal være delikat. Og det skal være mye pakker. Med mine, dine og våre.

Julen rammer oss med forbrukshysteri og sier man det høyt blir noen såre fordi man ikke skal kødde med jula til folk. Man må jo få gjøre som man vil. Ja, det skal du få lov til. Vi er mange som er glade i julen, og derfor gjør den også så vondt for mange. Så noe må det være lov til å si høyt uten at noen skal bli sure eller føle seg truffet.

Julen minner meg om det beste vi har og alt vi mangler. Julen setter meg i tanker om egen oppvekst og om mine besteforeldre. Hedvig og Arne. Savnet etter mormor som alltid laget plommekompott iført rutete forkle, med smil om munnen og rund kropp. Bestefar som lærte meg sjakk, mens han tygde skrå. De hadde ikke så mye penger, men de var rike på kjærlighet, trygge klemmer og omsorgsfulle blikk. Alt det gode de ga meg og det de ikke evnet å gi. Lengselen etter julen som liten med mamma og pappa hvor vi forspiste oss på marsipanpølser, hørte «Glade jul» til det ble klamt, spilte julenøtter og annet nissefjas, så repriser på TV. Vi hadde kvalitetstid og sjelefred mens den plagsomme timelange ventingen på presangene under treet kvitret julestemning, den gang det var én presang til hver. Da vi satt innendørs i pysj til kroppen fikk sofaform og deretter spise mer godt. Da vi gikk julebukk hele romjulen i mammas jålerier og gamle stoffrester. Vi spiste ribbemiddag uten dårlig samvittighet for om den var økologisk eller kortreist. Den gang jula startet med nisser i desember, ikke julesjokolade og nisseterror sånn ca rett etter fellesferien. Den gang julesilda var til frokost i romjula i stedet for gjennom obligatoriske sildelag, guttelag, julebord og damelag og jobbens julebord helt fra begynnelsen av november.

Julens tradisjoner ble til i en tid da folk flest hadde lite, men nå har de fleste av oss mye. Det gir i alle fall meg god grunn til å tenke litt nå i starten av et nytt år. Jeg har jo blanke ark.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s