Ventesorg

sad-505857_1920

En mor sitter krokbøyd. Med klo i brystet. Pusten rekker ikke ned til magen, den bare jager øverst i brystet. Utenfor ligger en tynt lag med etterlengtet hvit snø. Som et magert teppe over bakken. Sultne barn leker i iver over fnuggene som endelig kom og det spiller ingen rolle om det er lite. Rompeakebrett glir over gressmatter og småstein. Barnelatter dirrer i luften.

Mammarollen hennes utøves varsomt og omsorgsfullt. Hun bidrar med et ekstraordinært og særegent foreldreskap. Hun tar vare på. Hun bidrar med balanse i den lille familien.

Det er sen ettermiddag nå. Tåken har hengt døsig utenfor i hele dag, som om den er ute og betrakter seg selv. Kvelden er straks på visitt og vil kle seg mørkt og spre seg utover hver minste krok.

Den lille familien hennes har stor verdi og den er en viktig institusjon. Den lille enheten i den intime konteksten er et fellesskap- skjer det noe med én, påvirkes alle. Et skjebnefellesskap.

Så denne julen, som valset fra solfylt og varm desember hvor solen var på fest, til lette snøfnugg 3. Juledag som lager et lysegrått frostteppe. De gule bladene som lystig motiverte i forrige uke og tilbød julestemning på salg ble brått mørke, som trærne der de står ute i kulden.

En sønn ligger tung i en seng på sykehuset igjen. Nok en innleggelse på kort tid. Medisinsk behandling er kun lindrende og sønnens utmattende funksjonshemminger medfører en sannsynlighet om at livet ebber ut. Han tåler ikke så mye mer nå og hvor mye mer skal han tåle. Samtidig må mor leve et hverdagsliv, noe hun har gjort over år. Store omsorgsoppgaver utøves og foreldreskap, arbeid og sosialt liv skal ivaretas. Foran ligger ventesorgen, bak ligger alt hun er redd for å slippe ut, det som er tabu å snakke om. Det hun så tappert har lært å skjule, fordi hun ikke vet hva som skjer hvis det slipper ut, og fordi hun vanskelig kan snakke om døden.

Det er utfordrende å leve godt når man er i ventesorg. En tilstand over år hvor sønnens helse gradvis ble forverret og omsorgstjenestene bristet. Denne tiden, alle dagene, over uker, måneder og år med en klo i brystet og kort pust skal leves og fylles med innhold, for det syke barnet. For søsken.

Lider han mer enn han lever, sier hans mor høyt. Det blir stille, ingen svarer. Helsevesenet har ingen plan for hvordan de skal hjelpe henne fra A til B. Hadde hun vært mor til et barn som ble skadet i en ulykke, er kriseteamet fra kommunen raskt på ballen. Men føder du et barn med en alvorlig diagnose, hvor livet er på lånt tid, finnes de ikke. Sorg kommer i mange forkledninger og den har mange ansikter.

-Ting som gjør vondt vil av og til gjøre mindre vondt hvis du sier det høyt til noen-

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s