Julebrev til bror

christmas-2947668_1920

Det er 23. Desember 2015. Tidligere i dag danset likevel solen ute som om den hadde vært på fest og våknet opp og trodde det var vår. Årstidene har fått schizofren diagnose og kong vinter tror sommerstid står for dør med all sin prakt eller at høsten ikke vil gi slipp. Utenfor kjøkkenvinduet hadde morgensolen tørket opp nattens regn og dugg. Deler av bakken er fremdeles dekket av gule blader. Mørke trær og mørke kvelder forteller meg om desember måned, men likevel er årstiden optimistisk og lett på tå. Så til tross for mørket, mangel på snø og frustrasjon over regn i desember er dagen yr og glad. Akkurat som mine møter med deg. Du ser ikke vinterfargene som har kledd seg ut som høst. Men du hører vinden og du føler kaldere dager som kiler på nesen og iser på kinnene.

Nå som det nærmer seg slutten på enda et år, hvor mange av oss på en eller annen måte gjør opp regnskap for levd liv på godt og vondt i 2015, må jeg reflektere en stund over livet med deg.

Du har nylig fylt 37 år. Du skulle bare bli her et par år. Den kalde november kvelden for 37 år siden vekket du, som i dag, sterke følelser i oss rundt deg. Lite visste vi den gang om den reisen du skulle begi deg ut på. Iført tuber og slanger vant du over dommen gitt av leger i lang frakk. Den bleke lille kroppen din med det store hjertet ville det annerledes.

Travle mennesker opptatt med sitt strener forbi deg på gaten. De aner lite om hvor mange timers arbeid og konsentrasjon som ligger bak dine lyder, bevegelser og uttrykk. Jeg er en av de som kjenner deg best. Jeg hører når pusten din forteller meg noe og jeg ser når hjertet ditt endrer dans etter stemning. Du har utfordret meg langt utover det jeg kunne forestilt meg og i spekteret av følelser vi er så heldige å få så har du gitt meg mange ekstra lysende gode.

Du kan ikke se, du kan ikke gå røre deg i særlig stor grad. Du har komplekse funksjonshemminger og til tider sterke smerter. Du har nesten forlatt oss, men kjempet deg heltemodig tilbake. Du har flere sykdomsbilder å forholde deg til enn noen annen bokstavkombinert lidelse. Likevel ER du.

Du har gått en lang og meget humpete vei, du har gått deg vill uten kart, du har mistet mot, du har fått mot, du har hatt vondt. Ubeskrivelig vondt. Likevel er du alltid modig. Alltid ved mot. Du kan ikke selv fortelle oss rundt deg hvordan du har det og mest sannsynlig reflekterer du ikke så mye over hvordan det kunne vært. Men der du ligger i armkroken min eller til mamma, tung og trøtt i kroppen, utrykker du med hele deg ord og lyder i større skala enn noen annen poet eller livsviter. Men hendene utforsker du verden rundt deg og du griper med fast grep det eller de som er nær. Vil du ha en klem eller gi en klem tar eller gir du uten nevneverdig sjenanse, før du ved neste vending skyver oss bort fordi du skal videre i din verden. Bestemt og følsomt utrykker du din hengivenhet og varme gjennom de lange tynne fingrene dine. Kjærlighetsfulle tegn danser i luften og en klingende latter avslører glimt i øyet og tørr humor. Du inviterer alle inn til deg, uavhengig av opphav, størrelse og alder. En skulle tro du spiste solskinn til alle måltider og at livets smil var funnet opp av deg. Du har førsteplassen i suverenhet og du er seierherre i mot.

Du sitter varsomt i rullestolen din, men hendene lett foldet over fanget. Du kjenner på det du omgir deg med og du er til stede. Varmen fra ovnen som brer seg over kroppen din. Julemusikk i harmoniske og høytidsstemte toner springer ut fra NrK. Jeg betrakter ditt undrende og stille ansikt. I motsetning til mange av oss andre som sjeldent har tid til å kjenne etter, sitter du der- i følelser. Tid til å kjenne. Kaldt ute. Varmt inne. Tiden går langsomt. Lydene som er kjente og ukjente. En rufsete bamse med ett øye og slitt nese er tvunnet mellom fingrene dine. Du kjenner de myke kantene mellom tommelen og en pekefinger. Du har tid og du føler.

Jeg har vært din storesøster i 37 år nå, det er tusenvis av minutter med minner, betraktninger, følelser og lærdom. Det fulgte ingen bruksanvisning i å være søster til en multifunksjonshemmet mann. Jeg har blitt satt på prøve mange ganger, men tror jeg har bestått. Men i skrivende stund tenker jeg på en bitende kald jul for to år siden, en jul da du brått ble veldig syk, igjen. Mammas blanke øyne og tunge fjes så ikke ut til å holde så mye lenger og hun var redd for at du skulle forlate oss. Barfrost, kulde og hvitkledde trær stod på vent utenfor mens ambulansepersonell gjorde sin tapre innsats igjen, og så kjørte dere avgårde til sykehuset. På avdelingen ventet engler i hvitt, de kjenner deg nå. Omsorgsfulle varme hender strøk over deg og en kjærlig klem ventet i en sykesøsters favn. Hånden din søkte raskt min og du tviholdt rundt meg som om vi var i en evig dans. Som om du visste at den neste tiden på en måte skulle stå stille i avventende usikkerhet og frykt for det ukjente. Du ble på sykehuset i nesten 1 år og til tider svevde du mellom liv og død. Ingen steder fantes det bruksanvisning som fortalte oss at ved å følge plan A så kommer vi til B, vi måtte bare akseptere at ditt vidunderlige vesen er her på lånt tid. Den lånte tiden kan ha høye renter i følelser og mot, det gjør meg redd. Langt inne i mitt følelsesregister ligger bevarte minner om Julen som utfordret oss og testet deg.

Nå er det ny jul og vi skal være sammen. Selv om solen utenfor har vært på fest og banker på vinduene som om det var sommerferie, er julens stemninger og barnlige følelser innen rekkevidde. Julen vokser på meg, noe jeg har savnet. Jeg erkjenner at jeg ikke er så tøff som deg, jeg er polert på en annen måte og med mer pysete strøk. Med en liten porsjon feighet nærmet jeg meg for en måned siden desember, litt frynsete i følelsene og litt redd. Julen var på en måte en påminnelse av noe vondt. Men så kom jeg over disse gule bladene utenfor, som danser i lett beruset vind og solstråler som tror det er vår. De er her akkurat nå, lever her og nå uavhengig av hva årstiden egentlig måtte mene eller dømme. Akkurat som deg, min gode skjønne lillebror. Takk for at du er deg.

God Jul.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s